Bøker
Romanserier
Forfattere
Blogg
Ingen treff
0

Ny kunde? Registrer deg her

  • Raskere utsjekk
  • Se logg over tidligere kjøp
  • Motta gode tilbud og anbefalinger

Bli med Dorthe Erichsen til seters!

25. July, 2017, av Dorthe Erichsen

Bildetekst: Beitende kyr, Iungsdalshytta, Ål

Blå himmel, blankt vann, frodige beiter og velfødde kyr - er ikke dette nesten det nærmeste man kan komme himmelen? Jeg følte det i hvert fall slik da jeg tok dette bildet under et budeiekurs i fjor sommer. Men hadde jeg vært budeie samtidig som kvinnene i Seterliv, er det ikke sikkert jeg ville satt like stor pris på den stekvarme dagen. Da ville jeg kan hende bekymret meg for fluer og klegg, melk som surner og smør som smelter, for ikke å snakke om hvor drepende varmt det ville vært å stå over ystekjelen!

Jeg befant meg på den veiløse Iungsdalshytta i Ål, 1100 moh, og nøt de vakre omgivelsene hvor kyr, griser og sauer beitet fritt blant fotturistene. For meg var dette en trivelig aktivitetsferie - for fortidas budeier var seterdrift ofte et spørsmål om liv eller død. Hvis man ikke skulle sulte i den mørke årstid, måtte man sørge for et ordentlig forråd av mat - rakefisk, salt kjøtt, mel til baking, syltetøy, poteter og kålrot. Og i de korte sommermånedene på setra hvilte det et stort ansvar på kvinnene: De måtte sørge for at melka fra kyra ikke ble skjemt, men videreforedlet til matvarer med lang holdbarhet, som rømme, ost og smør. Setra var en livsnødvendig arbeidsplass, og hvis ei bondekone eller budeie ikke skjøttet arbeidet som hun skulle, kunne det ende med sult og nød hos alle som var avhengig av gården – og det var ikke alltid bare mann og barn, men også kårfolk og tjenestefolk, legdekaller m. fl.

Som deltaker på budeiekurset var jeg med på å sanke inn kyra når de skulle melkes, akkurat slik de gamle budeiene gjorde. Og når kyra var vel bundet på båsen, vasket vi jurene og håndmelket til melka begynte å strømme. Derfra måtte vi leve opp til Mattilsynets krav og koble spenene på en moderne melkemaskin, mens de gamle budeiene håndmelket hver eneste ku til juret var tomt. Og mens melka nå blir sendt i slanger og automatisk silt ned i en tank, måtte budeiene før i tida møysommelig tømme bøttene gjennom melkesil og sileklut ned i store, renskrubbede melkespann. Så selv om melkestell fortsatt er et krevende og tungt arbeid, er det ikke tvil om at det er blitt enklere siden Ingebjørg og Ragnhilds tid!

Bildetekst: Forfatteren håndmelker kua Lupina 

I gamle dager var smør et viktig handelsmiddel, og heldig var den bonden som hadde ei kjerring som kjernet skikkelig smør. Og det aller guleste og fineste smøret fikk man når kyra beitet på høyfjellet. Derfor ble det tidlig rift om disse områdene, og mange bygder, som Nes i Hallingdal, der Seterliv foregår, måtte innføre restriksjoner på hvor lenge man kunne oppholde seg på de høyestliggende stølene, slik at ingen fikk noen fordel i forhold til andre.

I dag finnes det ingen slike restriksjoner, for seterdrift er ikke lenger lønnsomt, og de færreste bønder tar seg råd til å drive med det. Sett fra en forbrukers side er det trist, for jeg har aldri smakt bedre smør enn det vi kjernet fra disse kyra som beitet langt over tregrensen! Mens Ingebjørg og Ragnhild kinner smøret i en sveivekinne, brukte vi en elektrisk smørkinne. Men akkurat som dem, vasket også vi smøret i rent, kaldt vann mot et trebrett for å få ut alle rester av kjernemelk, og deretter knadde vi inn salt. For en forfatter med kontorhender var dette et forbausende tungt arbeid ...

Bildetekst: Forfatteren vasker smør

Det er lett å svøpe fortida seterliv i et romantisk slør og tenke på fagre budeier og staute nattefriere, spillemenn og dans på setervollen. På lørdagskveldene og under slåtten kunne det nok være slik, men ellers i uka var seterlagene rene kvinnesamfunn. Bondekoner med store ungeskokker, krittpiperøykende budeier, unge og fjasete fjøsjenter levde sammen på vollen – skravlet og moret seg, kranglet og sladret. For noen av kvinnene, som kanskje bodde øde til hjemme, var det på setra de hadde mulighet og tid til å omgås sosialt med andre kvinner. Og mang en gammel budeie har fortalt om hvor befriende det var å få fri fra alt som het mannfolk og slippe å stelle hjemme. For noen føltes det nesten som en husmorferie, det harde arbeidet til tross.

I dag er ikke seterdriften lenger en dyd av nødvendighet, men er blitt rettet mot turister som vil oppleve noe i ferien. Gårdsferie og seterferie er blitt et begrep, og disse feriene og kursene er populære. Det er ikke rart – man får oppleve norsk natur på sitt aller fineste, og det gir en egen følelse å leve i pakt med dyras rytme. For meg føltes budeiekurset som å komme hjem – kanskje fordi jeg er av bondeslekt, men aller mest fordi jeg de siste fire årene har levd med Ingebjørg og Ragnhild og de andre kvinnene på Olavsvollen og følte meg hensatt til deres verden mens jeg holdt på med arbeidet på kurset.

Kanskje du også har nostalgiske drømmer om frisk luft og kubjeller? Eller du har lyst til å vise barn eller barnebarn hvordan livet var i "gamle dager"? En aktiv ferie kan være så mangt – man trenger ikke klatre i Alpene eller sykle i Provence – en norsk seterferie kan være vel så aktiv og gi langt mer allsidig mosjon både for kropp og sjel!

Dette var mitt ferietips!

Ha en fortsatt riktig god sommer!

Hilsen Dorthe

Bildetekst: Krasafaren steinbu ved Iungsdalshytta

Arkiv

2020   1 2 3 4 5 6 7 8 9 10 11 12
2019   1 2 3 4 5 6 7 8 9 10 11 12
2018   1 2 3 4 5 6 7 8 9 10 11 12