Bøker
Romanserier
Forfattere
Blogg
Ingen treff
0

Ny kunde? Registrer deg her

  • Raskere utsjekk
  • Se logg over tidligere kjøp
  • Motta gode tilbud og anbefalinger

Julekort fra Tromsø, 1910

23. December, 2017, av Bente Pedersen

– Ut med dere! Auroras mamma jaget ut ektemannen og flere av byens herremenn. De var blitt traktert med grosserer Helmer Olsens beste konjakk. – Plag noen andre, sa Emma. 
De adlød. Helmer sendte sin vakre frue et slengkyss og overlot henne og Aurora til juletrepyntingen.  
– Herrer! fnøs Emma, men det glimtet i øynene hennes. Hun var vakrere enn englene på julekortene på bordet ved vinduene mot Storgata. Hvite kakehjerter hang i røde silkebånd og så festlige ut mot de grønne fløyelsgardinene. – Spring ut, du også, sa Emma. – Jeg ser at det klør i leggene dine. Og øynene lengter.  
Det var sant. – Trenger du ikke hjelp? Juletreet sto nakent. Det rakk helt til taket og var stort å pynte for mamma alene.  
– Pikene hjelper meg, sa mamma. – Få roser i kinnene, skatt! 

Aurora behøvde ikke nødes. Ved kjøkkentrappa sprang hun på tre kamerater. De hadde tapt en snøballkrig mot guttene fra fiskerstuene. Det var så forsmedelig at de nesten gikk hjem, men så fikk de øye på truppen av velkledde mannfolk.
– Skal vi erte dem? spurte Sigurd.
– Ja!  

Snøhaugen bak huset til Sverres far, vognmannen, var så høy at man kom seg opp på hustaket deres. De fire knadde harde baller av den velsignede julesnøen. De lå på magen og ventet utålmodige. Aurora hadde fått æren av å fyre av det første skuddet.
Herrene spradet ut fra tollmesterens hus.
– Nå! hvisket Sverre.
Aurora sendte av gårde snøballen. De fire holdt pusten. Flosshatten spratt av hodet på trinne sakfører Evertsen, som skvatt slik at han tok noen dansetrinn på glattisen. Fnisende akte de fire vennene seg bakover og ble skjult av mønet. De hørte besvergelser, men ingen kom etter dem.
– Sakførerens hatt slår underbuksene til fru overlæreren! Erling dultet til kameraten som hadde stått for fulltrefferen sist klestørken hadde fungert som målskive.
– Høh, sa Sigurd, som ikke likte å bli slått av Aurora. – Hvem som helst kan vel treffe hatten til gubber som er på en snurr.  

Det var julaften, og for å få arbeidsro før jula ble ringt inn, sendte byens finere fruer ektemennene ut av huset. Herrene banket på hos bekjente, fikk en juledram og vandret videre etter å ha kidnappet verten. Flokken ble stadig større og stemningen muntrere. Imens fikk kvinnene unnagjort de siste, viktige forberedelsene. Timene før klokka slo fem var dyrebare. På samme vis fikk ungene med mest lopper i blodet springe ute til like før juleklokkene klang. Da kunne man håpe at de satt rolig i kirkebenkene under julegudstjenesten. Fremsynte mødre hadde sørget for at barna hadde fått julebadet på formiddagen. 

– Han har rett. Aurora innså såpass. – Sigurd er best.
– Ta hatten til presten – da leder du, sa Sigurd. – Uten å bli oppdaget eller mistenkt, la han til, for Aurora var god til å springe. Skjørtene hindret henne ikke. – Tør du?
Aurora rakte ham votteneven. De blå øynene glitret. – Jeg tør. Et håndtrykk var en bindende kontrakt mellom åtteåringer som ikke var stive i skjønnskrift.  

Banden hoppet ned fra taket. De sprang gjennom smug og snøtunneler. Byen tok på seg julekjolen i blåmørket. I nesten alle vinduer sto trearmede helligtrekongerlys og ventet på å bli tent. Det var strødd einer på trappa hos mange, så man kjente duften av skog og glemte at man bodde i by. Mangt et kjøkkenvindu var halvåpent, slik at man kunne lukte hva folk hadde til middag – enten det var kveite, pinnekjøtt, kjøttmølje – eller reinsteik, som hos Aurora. Det duftet av hvetebakst helt fra bakeriet i Vestregata. To småpiker gled på glatte kommager ned bakken derfra. Én seilte dristig som en galeas i stor fart helt til Storgata. Skjørtet hennes var rene storseilet. Venninna havnet på akterspeilet midt i bakken og til allmenn munterhet for forbispaserende. Da papirposen hennes gikk i stykker, fløy skrellkakene til alle kanter. Noen frekke unger stjal det de fikk med seg, og et par løshunder glefset i seg resten. Kompisene til Aurora lo, men Aurora fikk vondt i hjertet. Når man kjøpte kakeavskjær på julaften, hadde man ikke mye penger. Hun bød jenta en hånd, men tøtta kom seg på føttene helt selv. Hun skulte mot Aurora og rakte tunge.  

– Det var dumt med kakene. Jeg kan kjøpe nye til deg, sa Aurora.
– Jeg vil ikke ha kakene dine, freste jenta og sprang fra dem.
Aurora ble ikke sint. Det var vanskelig å ta imot gaver fra fremmede. Det var lettere å gi. 

– Blir du med til presten? Guttene var utålmodige.
– Har ikke lyst.
– Du tør ikke. Sigurd pekte nese til henne.
Aurora trakk på skuldrene. Hun torde. Men hun ville ikke. I stedet knadde hun en snøball og sendte etter Sigurd. Han sprang, så hun traff bare hasene hans. Aurora kunne ha truffet bedre. De fikk løpe fra henne, kameratene. Dummingene. 

– Kaster en småpike snøball i gata? På julaften! Som en annen guttepøbel. Du skulle skamme deg! skjente en tjenestejente som hastet forbi. – Har du ikke noe hjem å gå til?
Visst hadde hun et hjem. Hun var Aurora Olsen af Silfverknap. Med hendene i kåpelommene ruslet hun Storgata opp og ned. Byen stilnet. Gatelyktenes runde lyskranser fanget bare henne – og herrene. De sang julesanger. Aurora hørte farens røst i det flerstemte koret.  

– Deilig er jooooorden …
Det var sant og løgn. Det var deilig hjemme, men hun som mistet posen med skrellkaker hadde det kanskje ikke deilig. På julaften skulle alle ha det godt. Aurora var sint. Hun sto ved en gatelykt og ventet helt til faren var på hjemvei. Det var bare ham og onkel doktor. De to herrene nødet henne til å synge med.  

– Staffan var en stalledrãng, sang de. Det var en av moras sanger. Aurora hadde dårligere sangstemme enn faren, men svensken hennes var bedre.
– Jeg ønsker meg et juleselskap, sa Aurora ved trappa hjemme.
– Min Aurora får alt hun ønsker seg, svarte faren, slik hun hadde visst han ville si. – Klart du skal få et juleselskap, ekornet mitt.
– På tredjedagen, sa Aurora. Første dag jul skulle ingen gå ut. Bare skrømt var utendørs da. Andredagen var det familiebesøk, men tredjedagen passet. – Vi skal ha kaker. Og danse rundt juletreet. Det skal være for alle ungene i Tromsø. Blikket hennes var alvorlig. – Alle barna i Tromsø. Også dem vi ikke kjenner. Også de fattige.
Grossereren smilte og blunket bort noen tårer. Han grep den lille neven til dattera og åpnet døra til hjemmet og til jula. – Det skal bli selskap, lovet han. 

I salongen sto juletreet pyntet med hvite kakehjerter i silkesnorer, norske og svenske flagg, englehår og livaktige småfugler. Emma hadde tent halvparten av lysene. Ved juletrefoten lå gavene. Aurora danset omkring. Alt var pent. Alt glitret.  

– Vi skal ha selskap, vi skal ha selskap! sang hun.
– Det er en ny julesang, smilte Helmer til Emma. – Jeg har lovet henne et selskap. Det kan vi klare, skatt?
– Det klarer vi, svarte Emma. – Du må skifte til den pene, nye kjolen, Aurora. Du rekker det før kirketid.
Aurora rakk det akkurat.  

Sigurd satt bak henne. Han bøyde seg fram og hvisket: – Hatten til prestefrua. Jeg leder.
Aurora nikket. Hun snudde seg ikke. Et juleselskap for alle barna i Tromsø var bedre enn å skyte hatten av hodet til prestefrua. Dessuten kom det flere anledninger. Sigurd hadde ikke tatt hatten til presten. Hun smilte like strålende som en juleengel. 

Alle bilder fra The Graphics Fairy

Kommentar

23/12/2017
Kjempefin novelle
Logg inn for å sende kommentar

Arkiv

2019   1 2 3 4 5 6 7 8 9 10 11 12
2018   1 2 3 4 5 6 7 8 9 10 11 12
2017   1 2 3 4 5 6 7 8 9 10 11 12