Bøker
Romanserier
Forfattere
Blogg
Ingen treff
0

Ny kunde? Registrer deg her

  • Raskere utsjekk
  • Se logg over tidligere kjøp
  • Motta gode tilbud og anbefalinger

Å ta farvel med en serie

20. July, 2017, av Aud Midtsund

Å si farvel til mennesker man har levd med i noen år er alltid vanskelig. Selv når det er fiktive mennesker det handler om, folk jeg selv har diktet opp, føles det noen ganger som at de er virkelige mennesker som lever side om side med meg. For familiene i Malmbyen er blitt en del av meg, på samme måte som karakterene i min forrige serie, Karoline, ble det. Nå blir det jo ikke noe endelig farvel, for de personene jeg har diktet opp, fortsetter å leve i hodet og hjertet mitt lenge etter at siste bok er skrevet. 

Mens jeg er i skrive- og dikte-fasen, så finner de ofte på ting som jeg aldri hadde drømt om. De slemme blir noen ganger snille, og de snille blir kanskje riktig slemme. I hvert fall utvikler karakterene seg som vi selv gjør i det virkelige liv. Kanskje velger de en annen sti enn den jeg ville valgt! Det betyr at jeg må gjøre skikkelig bakgrunnsarbeid, lese meg opp på historien om nettopp denne «stien» – eller situasjonen – de har rotet seg oppi selv. Eller var det faktisk jeg som gjorde at de havnet der? Noen ganger undres man. 

Karakterene lever sitt eget liv – ved siden av mitt. En underlig tilværelse egentlig, å leve parallelt med en familie man har «laget» selv, og som man skal si farvel til. Som en liten digresjon, må jeg fortelle om en leser fra Kirkenes, hvor handlingen er lagt. Hun skrev til meg at hun hadde levd seg sånn inn i familiens liv at hun en dag gikk ut på verandaen for å vinke til Johanna, for «hun bodde jo i huset ved siden av mitt i Solheimslia». Det er godt å vite at Johanna også lever i lesernes hjerter og hoder, og at de lever seg inn i historiene.

Det er ikke bare bare å avslutte en serie, og det er slett ikke lett! Prosessen begynner flere bøker før den siste skal skrives. Det er tråder som skal nøstes opp og personer som må få historiene sine fortalt, sånn at leseren ikke sitter igjen med følelsen av «Hvordan gikk det nå med den eller den.» 

Da den siste boken i Malmbyen skulle skrives, dukket plutselig en person fra en av de første bøkene opp, nemlig Mikaels søster, som har vært fraværende i mange bøker. Likevel måtte hun selvfølgelig også være med her, i og med at hun var med på å forme brorens liv på mange måter. Jo, Irene måtte være med. Ringen skulle sluttes. Familien skulle møtes, det var mye som skulle tilgis og ting som skulle oppklares. Ting ingen kunne vite om personen som hadde vært så fraværende i en familie hun vitterlig tilhørte.

Å bla i hukommelsen kan være en utfordring! Og det er en nødvendig øvelse når man skal begynne på slutten. Det betyr også at man må skumme noen bøker tilbake, for det er ikke alt man husker, verken fra sitt eget virkelige liv, eller det livet man har levd i fantasien. 

Hadde jeg glemt noen nå? Hadde jeg klart å veve alle trådene sammen så «teppet» ble helt? Var det noe som aldri fikk en endelig avslutning? Jeg håper ikke det, for jeg brukte veldig lang tid på denne siste boken, nettopp fordi alt skulle stemme. Jeg skulle si farvel til så mange – men ikke et endelig farvel, for alle sammen lever fremdeles i hjertet mitt.

Det er vemodig å si farvel, når Malmbyen nå avsluttes. Det blir en avslutning som ikke egentlig er en slutt, men en ny begynnelse – men det er en annen historie, og kanskje en annen bok!

Arkiv

2020   1 2 3 4 5 6 7 8 9 10 11 12
2019   1 2 3 4 5 6 7 8 9 10 11 12
2018   1 2 3 4 5 6 7 8 9 10 11 12